En av de siste dagene i august tok vi turen til Polar Zoo som er en dyrepark i Bardu kommune i indre Troms. Den ble åpnet 18 juni 1994 og baserer seg på å vise fram dyr i sine naturlige omgivelser. Hver art får mye plass å boltre seg på, med 1100 mål som er fordelt på 12 innhengninger. Parken har verdens største areal pr dyr. I tillegg er Polar Zoo verdens nordligste dyrepark.

Vi starter kl 08 om morgenen 29 aug og været hos meg er da overskyet og litt regn. Vi vet at været pleier å være bedre på innlandet så vi tar sjansen. 3 1/2 time senere er vi framme, ca kl.11.30. Vi trodde at foringen skulle starte kl.12. Informasjonen viste seg og være feil. Vi ruslet inn på stedets kafè og spiste lunsj og drakk kaffe. Slappet av litt. Siden foringen skulle starte senere, kunne vi bare rusle litt rundt omkring for å se oss om, og samtidig finne ut hvor de startet først med å fore dyra.

Hjorteflokken teller 7 dyr, 2 av disse er årskalver. Navnet på denne er Torvald. Han er en Kronhjort. Dessverre var det ikke lett å få med geviret hans. La merke til at den virket dessverre amputert. Hjorten er svært sky, og det var Torvald til gangs. Poserte en liten stund, og så luntet han bort mellom trærne.

Der la han seg pent og føyelig ned på bakken og tok livet helt med ro. I vill tilstand ville han ha forsvunnet ved den minste mistanke om fare. De er noen praktfulle dyr, og det er kun bukkene som utvikler gevir. I snitt blir et gevir halv meter langt, og hos store bukker kan geviret forme en krone, derav navnet Kronhjort. En slik hjort kan ha tolv eller flere tagger på geviret sitt. En ungbukk kalles gjerne en spissbukk. Da er geviret enkelt og spiss. Bukkene bærer geviret gjennom hele vinteren og feller det først i april – mai.

Her er en hind. Navnet vet jeg ikke. Hun var meget sky og vanskelig å fotografere. En gjennomsnittlig norsk hjortebukk veier ca 120 – 150 kg og prakteksemplene kan i noen tilfeller veie opp mot 235 kg. En hind veier normalt 80 – 120 kg.. Mye kjøtt med andre ord.

Bukkene lever som oftest alene, utenom i parringstiden. Men disse holdt seg i nærheten av hverandre. Jeg så en kalv, men dessverre var den noe langt unna slik at det ble ikke noe bra bilde av den.

Vi ruslet videre og oppdaget raskt at det var en del bakker. Men veiene rundt omkring i dyreparken er asfaltert og det anbefales gode tursko på føttene, og ikke minst god kondisjon. Noe som jeg merket ganske så raskt, og fikk muskelkramper i lårene av for lite mosjon. Elgen så vi ikke, men det var opplyst at den var død. Det kommer visstnok en ny, men når vet jeg ikke.

Da vi hadde sett alt gikk vi ned til kafèen for å slappe av, og jeg oppdaget til min forskrekkelse at batteriet på kameraet var flatt. Alt som stod på displayet var at det måtte skiftes til ny batteri. Humøret mitt dalte og jeg var så fortvilt. Skulle nå denne fine turen bli helt spolert?

Vi fortsatte vår lille tur rundt omkring til kl. 14. Jeg holdt hånden min over hvor batteriet på kamera stod. Kanskje jeg kunne overføre energi, det skadet ikke å forsøke.

Foringen startet hos Gaupe- familien. To voksne og tre unger. Gaupin og Korporal Barbara. De gikk tett ved gjerdet og ventet på maten. Ungene var som små kattunger og se til. De blir mellom 80 – 130 cm lang, målt fra nesetipp til halerot, med et tillegg på 11- 25 cm hale. Vekten ligger normalt på ca 13 – 35 kg hos voksne individer.

Her springer en av ungene etter sin mamma, og se den vakre pelsen. Den har et ganske rundt hode, spisse små ører, og en forholdvis kvadratisk kropp til katt og være, der bakkroppen er steil.

Pelsen varierer fra gul til gråbrun med mørke flekker eller striper.Flekkene varierer fra område til område. Halen kort og har sort haletipp. Visste dere at euroasiatisk gaupe har et utpreget skjegg? Lange bein, og har mye hår rundt potene. Det er et resultat av gaupas tilpasning til et kaldt klima.

Han som kommer med foret legger en død høne oppi treet. Her har den ene voksne gaupa fått teften av maten. Den kan faktisk hoppe 3 meter opp! Har godt syn og god hørsel. I vill tilstand lever den gjerne til den blir 10 – 12 år gammel, selv om det finnes gauper som har blitt hele 24 år gamle.

Her fikk den ene ungen tak i maten som mor henta ned i fra treet, og den jobber litt med å trekke maten unna de andre søskene.

Et godt måltid er ikke å forakte. Må nevne at mankehøyden hos voksne dyr varierer fra 50 – 70 cm. I Norge, Sverige, og Finland blir gjerne hanngaupa 18- 26 kg. Mens hunngaupa noe lettere.

Gaupa er en ensom smygjeger som trives best alene. Et typisk skogsdyr som bare unntaksvis beveger seg i åpent lende, eller i nærheten av mennesker. Den jager for det meste i skumringen og om natten.

Den jakter gjerne på små og mellomstore klovdyr, som er typiske byttedyr, spesielt rådyr. Den kan forsyne seg av sau i utmark, og der hvor slike dyr er tilgjengelig. Når et byttedyr er oppdaget forsøker den ubemerket å smyge seg inn på byttet, for så å avlive det. På store byttedyr drepes gjerne med det vi kaller et strupebitt, mens mindre dyr bites over nakken. Voksne gauper ferdes stort sett alene, bortsett i fra parringstiden.

Paringstiden finner sted i perioden februar- mars, og etter ca ti uker kommer ungene til verden i en hule. Kullene består av 2- 3 unger, og de lever av morsmelk fram til desember, i allefall her i Norge. Fast føde fra de er et par mnd gamle, og de trenger lang tid sammen med mora for å lære smygjakt. Når de er ca 8 – 9 mnd gamle behersker de teknikken ganske bra. Mora er sammen med ungene nesten helt til neste kull kommer..

Og som dere ser fungerte kamera slik at jeg fikk tatt de bildene jeg skulle…

Etter denne seansen med gaupene som ikke var lette å få tatt bilder av og med netting i mellom fortsatte vi videre opp til ulvene. Jeg spurte han som foret dyrene om det var noe håp om å få se ulvene. Han kunne ikke garantere det. Hva tror dere? Den som venter får se!

Flokken på ti ulver, og av de er det seks valper som ble født i år. Lederparet er Nanook og Gaida. Førstnevnte er en stor og rørslig kar på ca 70 kg. Til tross sin størrelse er han en snill og godslig kar. Ledertispa Gaida er 3,5 år gammel og veier ca 45 kg. Den 7 valpen i kullet overlevde ikke.

Ulveungene er nå på det mest aktive og navnene er Ulvis, Leina, Bardu, Vargur, Lilleulv og Storm. Hvem som er hvem vet jeg ikke. Vi var spente på om vi ville få se dem etter angrepet ledertispa fikk i sommer. At de andre hadde gått til angrep kom av at Gaida var/er noe feig. De måtte fjerne de ulvene som gikk til angrep fordi Gaida er også parkens avlstispe. Etter dette angrepet trakk flokken seg tilbake, og man så de nesten ikke.

Men som dere ser var vi meget heldige som fikk se ulvene, og guiden vår gav de en død høne å kose seg med. Hannen var den som passet ungeflokken, og ledertispa var så sky. Hun holdt seg litt unna flokken. Det var ikke lett å få tatt bilder grunnet gjerde av netting.

Ingen tvil om at ulvevalpene var populære. Men ikke en av oss hadde våget å gå innfor gjerdet.

Ingen tvil om at det var noe stort å se ledertispa i øynene mens jeg tok bilde. Var jo skikkelig uheldig å fikk ikke snuten med. Dyr i bevegelse er vanskeligst å knipse.

Ingen tvil om at ulven er et rovdyr, og gråulv er en av de fire kjente ulveartene i verden i dag. Kroppen er langstrakt og slank med lange lemmer og en lang og busket hale. Labbene er store, sett i forhold til dyrets størrelse og runde.

Hodet er relativt smalt og har et langt og spisst snuteparti med kraftige kjever. Øynene er normalt gulbrune og ørene triangulære og stående. Den strittende pelsen i ansiktregionen gir hodet et mye større inntrykk enn hva det egentlig har, Dekkhårene i pelsen forøvrig er slette og glatte og står noe ut i fra kroppen. I visse områder utvikler ulven tett isolerende underull vinterstid og avhengig av klimaforholdene.

De fysisk største ulvene lever i de store skogene i Latvia, Russland, Hviterussland, Alaska og Canada og da vil disse som lever i fangenskap være bra mye mindre. En ulv i fangenskap kan bli nærmere 16 år gammel.

Maten var det en av valpene som stakk av med, og hele flokken etter. Det var det siste jeg så av dem der de forsvant ned skogbrynet. Det neste vi håpet vi skulle få se var Jerven..

Dette er Finja på 1 1/2 år, hun kommer i fra Tyskland nærmere bestemt Magdeburg zoo, og hannen Jarmo på 8 år. De har bare to stykker. Finja kom i år, og ettersom vi forstod var dette en driftig dame. Jarmo ble visst skremt av henne for han søkte tilflukt i et tre og der satt han i en uke. Vi så Jarmo men det var på en betydelig avstand, og dessverre har jeg ikke bilde av ham som er godt nok.

Maten ble plassert høyt oppi i et tre, og Finja hadde en egen rituale for å få tak i maten. Men det var ikke noe som gikk i full fart. Det tok sin tid, og i mellom tiden var en utenlandsk fotograf og jeg innfor porten å fikk knipset en god del bilder. Jeg var ikke redd i en sånn forstand men hadde øynene med hele tiden på Finja og hvor hun befant seg. Hun var mest opptatt av maten og sitt rituale. Av og til stoppet hun opp for å betrakte oss, og på meg virket det som hun poserte villig.

Jerven er det største medlemmet i mårdyrfamilien og finnes i spredte bestander i nordlige fjellområder. Den kan veie opptil 25 kilo, og er svært solid bygd og sterk etter størrelsen. Bittet er kraftig slik at den kan spise frossent kjøtt og knuse knokler fra store dyr for å få tak i beinmargen. Jerven kan dra med seg byttedyr flere ganger større enn seg selv som den vinterlagrer i myrhull, bekker osv.

Om vinteren er jervens hovedføde rein. Den er imidlertid ingen god jeger så den er avhengig av åtsel, og det vinterlageret den har lagt seg opp. Sommerdietten er mer variert med fugler, små og mellomstore pattedyr og planter på menyen.

På engelsk heter Jerv "wolverine" og dette stammer opprinnelig i fra " wolvering" som sannsynligvis betyr " en som oppfører seg som en ulv".

Finja hadde en spesiell måte å løpe på, det så ut som halting. Bena er korte. Det var en opplevelse å komme innfor porten å få tatt bilder selv om de ikke ble perfekte. Ikke lett med håndholdt kamera og kanskje dog noe skjelven i hånden.. Hovedsaken er at jeg var fornøyd, og da kan det være det samme med skarpheten, riktig lukketid og blender…

Den fjerde rovdyret vi skulle se på foringsrunden var bjørnen. To binner på 8 år. En hanbjørn som heter Truls og han er 9 år. De hadde 3 bjørneunger, men den ene døde i hiet. Ingen går inn til bjørnene så de har ikke fått rede på hva som skjedde. Hi var laget til bjørnene men det ble ikke benyttet da de laget seg hi selv. Binna var stor. Men ser snill ut..

De to bjørnungene fikk jeg ikke tatt bilde av antagelig fordi jeg stod ganske nært. Guiden fortalte at han ikke gikk inn til bjørnene og moskus. Det var morsomt å se når han gav bjørnungene hver sin vaffel. De var glad i vafler, men det anbefales ikke å fore dyr med vafler.

Om vi ville se han bjørnen måtte vi gå et stykke, og det var ikke lett. Men fikk nærmest sjokk da jeg så hvor stor den egentlig var. Nærmere 400 kg veide han. Binnene er mye mindre i størrelse og vekt.

Truls var svær, og heller ikke lett og få tatt bilde av. Se de øynene og ørene. Han var begynt å forberede seg på å gå i hi, og dermed var han noe dorsk og lat denne dagen.

Brunbjørner er brune, men kan variere fra forholdvis lys gulbrun til mørk brun, og nærmest sort i fargen. Noen har også varierende innslag av sølvgrått i hårtuppene, derav "grizzly" som betyr gråmelert eller grislet. Voksne brunbjørner har også en lett gjenkjennelig muskelkul i nakkeregionen. Denne gir ekstra styrke til framlabbene når bjørnen graver. Pelsen er tett og kan bli opp mot 10 cm lang. De har forholdvis små ører, bred skalle og et smalt snuteparti der kjevene er utstyrt med 42 tenner, inkludert de lite utviklede rovtennene. Bjørnen veier minst på våren, like etter de har forlatt vintersøvnen, og mest på høstparten like før de går i hi.

Her har Truls fått nok av publikum og lunter vekk. Da var vi ferdige med foringsrunden og vi ruslet ned. Bjørnungene gikk langs gjerdet og fulgte oss et stykke. Det som imponerte meg var at bjørnene er sålegjenger. Det vil si at de går med hele foten, slik som vi mennesker gjør. De kan ha opp mot 10 – 13 cm lange klør på framlabbene. Klørne kan ikke trekkes inn. Brunbjørnene kan stå oppreist og gå på to bein slik vi mennesker gjør, men er hurtigst på alle fire. Når de løper kan de oppnå en toppfart på 50 – 60 km/t.

Her er guiden vi hadde på turen og gjett om mannen kan fortelle masse om dyrene. Dyktig og ikke minst modig..

Da forings runden var over ruslet vi videre jeg håpet på å få se Polarrev og Grevling.

De har to polarever, og de heter Snyball og Snykvit. Vi så bare en. Her satt det en å så undrende på oss da vi ruslet forbi. Den så ut til og være en søt liten hundevalp og ikke en rev.

Ingen tvil om at den er flott! Vi tittet på klokken og oppdaget at den var mange og at vi måtte begynne å tenke på turen hjem. Timene flyr fort avsted og jeg var litt skuffet for at jeg ikke hadde fått sett grevlingen.

Sannelig hadde jeg flaks for der dukket grevlingen opp. Det er et kraftig bygd mårdyr. Den norske bestanden er økende, og nordligste kjente hi er funnet i Mo i Rana. På Sørlandet er den mest tallrik og den kalles også for "svintox". Dette er et dyr som er lett å kjenne igjen med sin karakteristiske svarte stripe over hodet og kraftige bygning. Grevlingen ligger i hi om vinteren og når den går ut av hiet om våren kan den veie 7 – 9 kg og utover sommeren feter den seg opp slik at om høsten kan den veie godt over 15 kg. I Europa er det rapportert vekter opptil 30 kg før vinterdvalen.

Grevlingen spiser det meste, men er spesialist på metemark. Grevlingene lever i familiegrupper, kalt klaner, som oftest teller mellom tre og ti dyr, men de kan i noen tilfeller være på mer enn 30 dyr. Klanen holder til i et territorium som dyrene forsvarer mot andre artsfeller. Territoriet blir markert ved duftmarkeringer med sekret fra noen kjertler som munner ut ved endetarmsåpningen samt med urin og ekskrementer.

Boligen som er en underjordisk hule, inneholder et eller flere redekamre, og har en eller gjerne flere inngangshuller. Oftest er hiet beliggende i skråninger i løv- blandingsskog, helst med tett vegetasjon. Hiet kan også ligge i steinurer kombinert med løsmasser. I nærheten er det gjerne lysninger og enger eller dyrket mark. Det er her dyrene finner størstedelen av føden. Komplekse grevlinghuler kan være bebodd i hundevis av år. De er aktive om natten, og mest aktive periode er sommerhalvåret. Fra omkring solnedgang til soloppgang. I Norge går den i hi og uteaktiviteten er minimal.

Nede i parken var det benker og bord nær Salangselva som renner midt i området. Her er det tilrettelagt fiskeplass og ikke minst en kulp. Det er gode muligheter for å fiske, men det koster noen kroner. Overalt var det plasser hvor man kunne sette seg ned for å hvile, eller grille mat om du ville. Det er lekeplasser for barn, og de har en ridehage.

Gås og ender var det fullt mulig å se. Denne tok seg en dukkert så vannspruten stod. Sola skinte og det var passe varmt denne dagen.

Den så ganske våt ut etter dukkerten. Vi innrømmer det gjerne at vi kjente det godt i beina etter all gåingen. Dessverre så jeg en moskus, men den stod så nær gjerdet at bilde ble ikke noe bra. Jeg vet heller ikke hvor mange moskus de har, men vet at de skulle få inn en til i løpet av denne høsten.

Synd at det ble et vingekutt her, for dette kunne ha blitt et blinkskudd. Før vi starta på turen hjem gjennom E6 skulle vi ha oss kaffe og en is. Jeg kjøpte meg en flott T- shirt med et ulvemotiv på. Da skjønner dere at ulvene var dagens høydepunkt for meg.

Om du vil se mer bør du besøke  

Ilmy 

 

Vi var hjemmefra i 12 timer, og jeg kan si at det var godt å komme hjem for sliten i kroppen var vi. Turen dit var en opplevelse som jeg ikke glemmer så fort.

Takk for følget!

Ditt neste reisemål:

OPPDAL

Tips oss hvis dette innlegget er upassende