I ettermiddag gikk jeg ut for å ta et bilde av sola, snart ser vi den ikke lenger her i bygda hvor jeg bor. Litt vemodig å tenke på at høsten er snart forbi. Det var sommerlige temperaturer i sola, men hadde selvfølgelig en strikket og varm kofte på meg. I bakgrunnen på bildet ser vi konturene av fjellene på Senja. Nyter de siste strålene før sola forsvinner for godt her nord. Mørketiden har sin sjarm til tross for at man er ekstra energiløs og trøtt. 
Måtte se meg litt rundt i hagen og hva oppdaget jeg i det borteste bedet helt for seg selv? Som dere ser var det en som kom så sent opp, den var en knopp da høsten begynte å gjøre seg gjeldende. Overlevde mot alle odds..
Liljene
Du stod der i
den vakre hagen,
var en vakker
gul lilje blant de
andre liljene.
Skinnende og strålende
i all sin prakt.
Løftet opp alle
liljene som
trengte kjærlighet.
Alle i din hage
higet av lengsel
etter liljens
oppmerksomhet.
Å opphøye en
lilje ligger ikke
for meg og gjøre,
fordi jeg er en
vakker lilje i
Guds hage.
Diktet skrev jeg i mai og denne passet godt som illustrasjon til bildet selv om den har vært publisert tidligere på bloggen min..