En søndagsformiddag her i vår tok jeg kameraet med for å om skogen var våknet til liv. Her i den bratte bakken fant jeg en hytte, og denne formiddagen var det ikke liv å se her. Hytten ble oppført en gang på sekstitallet. 
Jeg var litt opptatt med å se oppover skogen, at jeg nesten holdt på å kverke denne lille karen her. Tror han var glad for at jeg ikke trampet den i hjel så opptatt som den var for søndagsturen på skogsveien. 
Til venstre for meg kan vi se litt av bygda i vårens skrud. 
På taket til denne hytta hadde et måsepar bygget seg et kjærlighetsrede, og heldigvis var jeg litt unna slik at jeg slapp å bli angrepet av iltre vårkåte måser. 
Bygda er vakker om våren, og det er så fint å se at trærne var løvverket kommet på plass. Det spiret og grodde overalt rundt meg. 
Her er skogveien og huset til min nabo. I bakgrunnen troner fjellet Bentsjordtind, den var fortsatt kledd med snø.
Det sildret og rant, ingenting er som lyden av en liten fossefall. 
Mor selv var så våryr at hun bare måtte klemme rundt et tre. Det er da jeg føler at jeg har våknet opp av dvalen, og kjenne at man lever, puster og ånder. 
Denne elven er tilknyttet vår private vannverk i bygda. Alt ser rent ut, men senere sprang bomben og kom som førsteoppslag i avisen som en av det verste forurenset drikkevannet i Norge. Gjett hvem som nå kjøper vann? Heretter er det IMSDAL for meg.
Takk for at du ville være med å erindre denne våren som har vært og god høst!