Lavina og urmannen p

Lavina og hennes kjære urmann ble helt uforberedt invitert på båttur av noen venner som nylig har kjøpt seg båt i stedet for bobil. Godt modne voksne mennesker i satt alder. Urmannen som er en sjøvant mann var noe usikker på om hans villkvinne ville takke ja til invitasjonen. Lavina takker ikke nei, når hun øyner en sjanse til å få sysle med sin kjære hobby som er fotografering. Vi går ut med båten i fra bygda Sandneshamn. Det første bilde viser det nedlagte fiskebruket til venstre på bildet. Været i nord denne sensommeren er helt utrolig. Her har man nesten regnet ned, og så kommer det knallværet. Da må alt nytes, enten på land eller sjø.
Her ser vi litt av nesset Oldervik, og det er blanding av bygdefolk og hyttefolk. Området like bak skal det bygges flere hytter, noe som ikke er så veldig populært blant bygdefolket. Hyttene er det rike forretnings menn i Tromsø som kommer til å eie. En hytte med 15 soveplasser skal nå selges for 2.5 mill her.
Vi setter kursen videre utover, det hav og fjell. Sitter i le ute på dekk, og sola varmer fjeset og vinden rusker i håret. Til høyre for oss på bildet er vi på vei forbi Vasstranda. Bilveien slutter der, og da må folk bare retunere om de kom med bil. Men tar man sjøveien, får man en helt annen utsikt som man ikke får i fra land.
Vasstranda her, og oppover dalen er det fine fiskevann. Men i følge urmannen så er ikke fisken så villig til å bite på kroken. Like vanskelig som villkvinner er påstår han. Det fortelles at det spøker oppi dalen og kanskje en spøkelsesjakt blir det neste?
Her ligger Angststauren, er ikke helt sikker. Den ene delen av denne øya går det fint å gå på land, og den andre delen er helt umulig. De forsøker nå å selge den håpløse og ugjestmilde delen for 990 000 kr. Blått så langt som øyet kan se, og stille hav. Da kan villkvinnen være sikker på at hun ikke blir sjøsyk..
Vi er på vei utover mot storhavet omtrent. Havet er like stilla, ikke hverdagskost. Når det kan storme, da stormer det hardt. Og jeg har opplevd orkan her, men heldigvis lenge mellom hver gang.
Vi nærmer oss det berømte landemerket som heter Håja. Den er kjent og den er fotografert fra alle kanter. Ikke bare fotografert, jeg har motivet malt også. Det er noe eget med denne øya. Det er et hus, i sin tid bodde det en familie der ute, og de eide øya. I gamle dager måtte de ro om de skulle på skole eller butikk. I dag er det et sommersted, og de har den fine hvite stranden og grønn lagune nærmest.
Her passerer vi nok ei øy, men det er så mange uti havgapet og skilne alle fra hverandre ved navn er temmelig vanskelig. Sikker på at urmannen selv kan bli forvirret av noe mindre.
Så vakkert, selv fjell kan være vakre.
En måke følger etter, og vi kan se innover mot Kvaløya fra denne siden, og vi har passert Håja.
Vi setter kurs til et lite sted som heter Bjørnøya. Det er noen fritidsboliger her, og båten fester vi fast i fortøyningen og stanser opp her for å drikke kaffe og spise medbragt mat.
Bjørnøya, det var i grunnen fint her men jeg kunne ikke tenkt å ha bodd her hele året.
Her tar skarvene farvel til oss når vi passerer etter kafferasten. Nå er det jeg savner en speilrefleks.
Dette stedet som vi passerer heter Gammelgaard. Tenk det har virkelig bodd mange barske urmenn og urkvinner her. Tenker hvilket slit de hadde det før i tiden. Værhardt og ugjestmildt om vinteren.
Stemningen ved dette bildet taler helt for seg selv. Håja i fra en annen vinkel..
Vi nærmer oss Rekvika. Ei lita bygd fra Kvaløya, og fra Kattfjord til Rekvika med bil er ca 70 km. Raskere er det å ta sjøveien.
Alt ånder fred og ro. Urmennene som fisker og fisker uten napp. Urkvinner som slikker sol og bare nyter stillheten. Urkvinnen er litt gærn av seg og oppdaget da kvelden var omme hadde hun tatt 162 bilder.