I det fjerne ligger broen som fører en videre til Sommarøya, og vi ser at det begynner å bli kveld. Måkene ligger å svømmer og venter på fisken, akkurat som urmennene. Sulten begynner å gjøre seg gjeldene, og villkvinnene finner en annen løsning for å få stagget den. Salat og loffskiver skyllet ned med Mack-øl.
Hillesøya i bakgrunnen og sola bak en sky. Gud, villkvinnene er i paradis, i allefall ikke langt unna.
Etter at maten var fordøyd satte vi oss på dekk og tullet oss inn i tykk varm pledd og ventet fortsatt på fisken. Men vi gav opp og koset oss i stedet med vår øl og tørrfisk. Ekte tørrfisk, ikke det skvipet som selges i poser.
Ingenting kan måle seg med denne utsikten, og vi koser oss. Klokken kan vel nærme seg halv ti på kvelden.
Sola er i ferd med å gå i havet, åh for et syn. Dette lever villkvinnen på ennå.
Dette er bare så skjønt. Det er trist å erkjenne at høsten gjør sitt inntog her nord, og vinteren er ikke langt unna.
Snora i forgrunnen er fiskesnøret, og fisken beit omsider. En torsk og to seier var alt som ble. Men det var da litt som endte i fryseren.
Sola går ned, og vi begynner å forberede oss på å komme til land. Svigerbror på land hadde startet grillingen, og gitt opp fiskeran som hadde skrytt av all den kokfisken de ville få.
Her setter vi kursen mot land, og villkvinnene nyter synet for en siste gang for i år.
Slik så det ut da båten stanset og motoren ble stille, og vi er kommet til veis ende. En noe bedugget Lavina som skulle over i robåten, og da var det virkelig kjekt å ha en urmann som høflig hjalp henne trygt på land. Hun ramlet heldigvis ikke i havet.. Takk for følget…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende